Oliwia Asmus, 1KDA

Ute av syne, ute av sinn

Du finner meg i grønnsaksavdelingen i Rema’en. I dette livet har jeg har blitt tildelt rollen som sukkerert-beskytter. Noen ville sagt at det er en stusselig tittel å få, men jeg føler meg faktisk veldig heldig. Det er ikke så ille som alle skal ha det til. Jeg har blitt plassert høyt oppe på kjøledisken, så jeg får et godt utkikk over avdelingen min. Det viser seg at grønnsaksavdelingen et populært sted å motvillig møte på gamle venner man er nødt til å slå an en small-talk med. Jeg har mistet tellingen på hvor mange ganger jeg har hørt gjengivelser av værets tilstand og koselighetsgraden av den forrige hytteturen. Men jeg klager ikke. Jeg tror det er mye verre å være den stramme forpakningen til 4-pakkers Coca Colaen – menneskene klarer ikke å holde seg fra å stikke hull med fingrene sine i de stakkarene. Og bobleplasten skal jeg ikke gå inn på engang. 

Jeg jobber dag og natt. Hovedansvaret mitt er å holde sukkerertene ferske og sørge for bedre mattrygghet, men det å se bra ut er også en viktig del av jobben min. Jeg er en førstegenerasjons matbeskytter, eller som de i bransjen kaller meg, en greenie. Det vil si at jeg ikke har all verdens med erfaring, slik som oldisene som har blitt gjenfødt så mange ganger at de nærmer seg nirvana med stormskritt. I plastverdenen er det nemlig slik at du enten blir resirkulert og gjenfødt, eller kastet. De som har overlevd lengst er uten tvil plastflaskene. Vi i plastemballasjebransjen har prøvd å knekke koden på hva som gjør plastflaskene så attraktive i årevis. Menneskene er jo helt ville etter å kaste de på riktig sted. Nesten som om de har en slags verdi ... Vi håper på å løse det snart. Det er frustrerende vi alle er laget av det samme materialet, men at flaskene har resirkuleringsprivilegier. Jeg blir på en måte nødt til å jobbe ekstra hardt for å bevise at jeg er like verdig som dem. 

Dette skulle egentlig også være en helt vanlig arbeidsdag – helt til du kom. Du stormet inn i butikken med en selvsikkerhet jeg aldri hadde sett maken til. Du visste godt hva du kom for å kjøpe. Din lange, brune hestehale veivet til begge sider da du småløp i min retning. Nå var du rett ved meg. Jeg la merke til det sporty antrekket du hadde på deg og hvordan det klistret seg til den svette huden din. Polyester, antok jeg. Det er ironisk at menneskene er så bekymret over plast, når de faktisk bærer problemet på sin egen kropp hver dag. Du skannet kollegaene mine raskt med øynene dine, men låste blikket på meg. Nå skjer det, tenkte jeg. Du tok tak i meg og gikk til kassa. 

Jeg fikk ikke engang si ha det til vennene mine. I øyeblikket vi befant oss utenfor butikken, husker jeg godt at jeg ba til høyere krefter om at du skulle være en av de gode. At du ville passe på å resirkulere meg. At jeg kunne gjenforenes med mine nærmeste igjen i et neste liv. At du ikke ville se på meg som avfall. Jeg har så mye mer å gi til verden, gråt jeg, selv om jeg visste at du ikke hørte det. Nå var livet mitt, bokstavelig talt, i dine hender.

Du jogget inn i skogen ikke langt unna butikken. Rytmen av Van Halen fra øreproppene dine virket som et drivstoff og du økte tempoet drastisk. Jeg synes musikken var uutholdelig. Aldri hadde jeg forestilt meg at det mest avgjørende øyeblikket i livet mitt skulle foregå med Jump som lydspor. Det i seg selv var et skrekkfilmscenario. 

Etter en stund stoppet du opp. Du spyttet ut tyggegummien din i grøfta, åpnet meg og spiste sukkerertene. Jeg syntes det var en ganske uvanlig snacks, men nå virket det jo som om du var midt i en løpetur, så jeg regnet med at samvittigheten din ikke lot deg kjøpe en Snickers. Det var synd – for meg. Da du var ferdig krøllet du meg opp og så deg rundt, men det var ingen søppelkasse i sikte. Putt meg i lomma di. Vær så snill. Du så etter lommene dine, men innså at sportstightsen din ikke hadde noen. Du hadde ingen bag heller. Alt håp var ute for meg i det øyeblikket. Du bestemte deg for å kvitte deg med meg på den letteste måten du kunne tenke deg. Ute av syne, ute av sinn, sant?

I dag finner du meg på havbunnen. Jeg er bare en liten, uverdig søppelbit i et helt hav av avfall. Det er verre enn folk tror. Jeg ser ingenting, jeg hører ingenting og jeg føler ingenting. Jeg har mistet tellingen på hvor mange år jeg har ligget her. Du behandlet meg som søppel, og nå forblir jeg søppel resten av livet mitt. Det er en evigvarende prosess å bryte meg ned. Jeg kommer til å parteres til mindre biter, helt til jeg blir usynlig for menneskeøyet. Usynlig, men ikke borte. Jeg får aldri en sjanse til å være et brukbart og hardtarbeidende materiale igjen. Aldri får jeg gjøre det jeg elsker aller mest igjen. Jeg kommer bare til å miste meg selv, helt til jeg blir spredt overalt. Mikroskopiske biter av meg i maten din, vannet ditt og lungene dine. Som en ukontrollerbar parasitt. I hver eneste kvadratmillimeter av jordas areal. Derfor kan jeg med sikkerhet si at vi vil gjenforenes, kjære forsøpler, men denne gangen motvillig.

Publisert av John Einar Høsteland 28. juni 2020